«Tørk Aldri Tårer Uten Hansker»

Jeg lånte denne serien på
pasient-bibloteket
på Rikshospitalet.

Denne miniserien på 3 episoder vil jeg anbefale alle å se. Skikkelig gripende tv. Terningkast 6. Dette er den beste filmen/ miniserien jeg noen gang har sett. Den var utrolig bra fortalt og gjorde at jeg satt og fulgte nøye med i hvert sekund av de 3 episodene. Den var utrolig gripende og så godt fortalt at jeg begynte å gråte flere ganger. Det satt lys på noe som er stigmatisert og lite snakket om. Det handler mest om de 2 guttene Rasmus og Benjamin, og hvordan de fikk HIV og hvordan livene deres var. Denne må bare sees.

TV: «Tørk ikke tårer uten hansker» har ikke hansker på. Den legger ikke skjul på hva den er.  Den svenske miniserien er en følelsesknute som er gjennomstrømmet av sinne og sorg, som går tett på noe de fleste bare opplevde på forskrekket avstand: Aids-epidemien på åttitallet og de som bukket under for den. Manusforfatter er Jonas Gardell, som var der og så det. Resultatet kunne blitt klam formaning, men har i stedet en tragisk vekt, fordi det hele tiden er de enkelte menneskene som står i sentrum. 

Samtidig som en voiceover minner om at dette er ram virkelighet, er det noe drømmende over «Tørk ikke tårer uten hansker». Filmingen legger stadig opp til noe distansert og gåtefullt: Skikkelser og situasjoner betraktes gjennom forskvyende filtre av vinduer og glassdører. Slik understrekes utenforheten til seriens homofile hovedpersoner: De er går rundt i de samme gatene som andre, men er adskilt fra dem, fordi de bærer på en hemmelighet, overfor enkelte eller overfor alle. 

(Tatt fra dagbladet.no)

Jeg gir denne serien Terningkast 6