Presset

Jeg føler meg så utrolig presset fra alle kanter. Ingenting jeg gjør er bra nok. Og ingen forstår at det er ikke så lett for meg å løpe rundt fra kontor til kontor med den angsten jeg har, og folk forventer at jeg skal få fikset alt som er galt øyeblikkelig. Og når LAR bare gir meg halvparten av den medisinen jeg skal ha så går jeg rundt og er smådårlig og uggen hele tiden, og da blir angsten bare enda mer forverret. Jegh føler at jeg aldri kan få hvile litt uten at jeg blir presset og mast på fra alle kanter. Og jeg vil jo gjerne få gjort alt jeg skal, og vil veldig gjerne få ordnet opp i alt jeg må ordne opp i for at ting skal bli bedre, men det er ikke lett når jeg er livredd for å gå ut, og når kroppen min føler ubehag hele tiden. Men det verste er den grusomme angsten, at jeg hele tiden er redd og frykter alle rundt meg. Jeg har store problemer med å gå ut døren min hjemme. Og nå er jeg veldig lei meg for tiden, føler jeg skuffer alle fordi jeg ikke klarer å få ordnet opp i alt, men blir også litt skuffet fordi folk ikke forstår hvor slitsomt jeg har det og at tingene er ikke like lett for meg som det er for andre.