Ut på eget ansvar

Etter all angsten og tankekjøret jeg har hatt i det siste, pluss romningen jeg hadde i går så har det blitt bestemt at når jeg får det vanskeligt så kan jeg ta meg en 30minuters tur ut alene, og da må jeg ta en alkotest når jeg kommer tilbake for å bevise at jeg klarer å la vær å ruse meg, noe jeg vet at jeg klarer. Det er det legen her som har bestemt, vet at noen fra personalet misliker dette sterkt. Men helsdigvis har legen det siste ordet her. Og disse turene kan forhindre at jeg eksploderer i sinnet og drar herifra for godt. Håper ting skal bli bedre snart, er utrolig slitsomt å ha det slik psykisk. Slitsomt å være så paranoid hele tiden, jeg er sikker på at de som jobber her putter ting i maten som gjør at jeg skal bli gal slik at de kan få meg tvangsinnlagt og fjernet fra avd. Ung Intermædier og utredningsenhet fordi de misliker personligheten min. Noe inni meg sier at det er bare tull og at jeg innbiller meg det, men det er den lille tanken som sier at det er ekte også. Hva er det som egentlig skjer med meg? Hvorfor er jeg glad i det ene øyeblikket, og trist i det neste? Hvorfor begynner jeg å gråte om kvelden og natten for ingenting? Hvorfor er jeg så følsom og i neste øyeblikk følelseskald? Hvorfor får jeg så voldsomt tankekjør noen ganger og andre ganger helt tom i hodet? Slik har jeg det hele døgnet, hver eneste dag, 365 dager i året og det sliter meg ut. Av og til slår tanken meg om hvor lett det ville vært å avsluttet alt og fått fred for alltid...