Mye følelser

 Jeg har det veldig tungt for tiden, og tror aldri at det kommer til å bli bedre nå. Jo snarere jeg innser det jo fortere kan jeg bli fri og roe meg ned i hulen min, alene for resten av mitt liv slik det er ment som. Jeg har vært innlagt på institusjon i 5 uker nå, og jeg har ikke blitt noe bedre, jeg er fremdeles veldig psykisk syk og føler at ingen faktisk forstår hvor syk jeg er. Og denne utredningen er jo helt latterlig, de har ennå ikke gått inn på noen av de alvorlige traumene mine eller de tunge følelsene. De vil bare snakke om følelser jeg har her og nå istede for å gå inn i fortiden min for å finne ut hvorfor jeg er som jeg er. Jeg er jo fult klar over at jeg er veldig syk, og mest sannsynlig aldri blir frisk. Jeg klarer ikke å komme overens med andre mennesaker og liker best å isolere meg å holde meg for meg selv. Jeg prøver å snakke med de som jobber her om ting jeg sliter med, men det er ikke så lett for meg, og de har ofte ikke tid eller viser lite interesse for å prate med meg. Føler meg mest som en byrde og veldig mislikt. Så jeg vil helst bare dra hjem. De er veldig opptatt av at jeg skal få et bra opplegg etter at jeg drar herifra, men av erfaring så faller jeg lett mellom sprekkene fordi det er ikke så lett for meg å gå ut blandt folk, og da tror de oftest at jeg gir faen og ikke bryr meg, men det er ikke sant, det er bare veldig vanskeligt å gå ut døren hjemmeifra og det er ikke så lett å snakke i telefonen. Jeg vet ikke hvorfor slike ting er så vanskeligt for meg, det bare er slik og slikt har det vært i flere år. Så jeg tror min skjebne er å være alene, holde meg for meg selv i hybelen min og kun gå ut når jeg absolutt må. Jeg vet heller ikke hva som feiler hodet mitt, og tror ikke noen andre klarer å finne ut av det heller. Det er bare slikt livet mitt er desverre. Skal inn til psykologen nå, skriver dette ferdig etterpå.

---Fortsettelse etter psykologtimen---

Vet ikke helt hva jeg skal si, nå er jeg ferdig med skjemaet jeg skulle svare på hos traume-psykologen, håper de fv det, og skal tilbake til min vanlige psykolog her nå.
Vet ikke hvordan jeg skal takle alt som foregår oppi hodet mitt lenger, føler jeg mister kontrollen. Vet ikke hvordan jeg skal kontrollere alle de forskjellige personlighetene mine og alt surret oppi hodet. Nå kom LAR behandleren min på besøk her også, og sa til hun at jeg vil hjem nå siden jeg føler meg så mislikt og som en byrde her, så hun skal snakke med LAR-legen om hvordan det blir med henting av medisiner osv. Vet ikke hvordan det blir, men vil bare hjem i fred og ro igjen. Jeg har det bare så vondt inni meg, føler meg så trist, føler en stor tomhet og ensomhet inni meg. Vil bare hjem til hulen(hybelen) min igjen for å få fred. Der har jeg tingene mine rundt meg og slipper forandringer. Her har jeg måtte byttet rom 4 ganger, og halvparten av tingene mine er fremdeles låst inne på rommet jeg flyttet fra på fredag fordi de ikke "har tid" til åv ransake de ennå, men herregud! De har hatt tid siden fredag til å gå igjennom noe klær og papirer, så sier de at de ikke har tid(?), bare tull! Dette var noe de gjorde for å prøve å knekke meg. Jeg vil ikke fortsette å være på et sted der jeg blir mislikt, og hver gang jeg prøver å snakke om hva jeg føler med de så hører jeg i stemmen og oppførselen deres at jeg er en byrde og at de er totalt lei av meg. Jeg tror helt ærligt at de blir glad vist jeg drar, selv om de ikke kan si det høyt.