Jeg har det bra, mye bedre enn slik jeg hadde det for 9 uker siden. Men jeg kan ærlig innrømme at jeg kjenner allerede at angsten blir større og større, og jeg har bare vært hjemme siden onsdag som var. Håper ikke at det blir like ille som før, da jeg ikke en gang turde å gå ut med søpla i frykt for at noen skulle se meg, eller ha lyd på tv`en i frykt for at noen skulle høre at jeg var hjemme, det var helt fryktelig å ha det slik. Jeg skal bestille legetime hos den nye fastlegen og har time med LAR-legen i morgen, skal ta dette opp da, men av erfaring så blir ikke ting gjort raskt nok, ting tar utrolig lang tid, og da jeg endelig får til et møte eller lignende så har det gått så lang tid og angsten har bygget seg så mye opp at jeg ikke klarer å åpne ytterdøren og gå ut blandt folk, isolerer meg fullstendig. Jeg er redd for at det skal skje igjen, for det er ikke et verdig liv å leve slik. Har jo fått resepter, men de medisinene er veldig dyr og jeg har ikke så mye igjen av trygden når alt det obligatoriske er betalt, så må ofte kutte ut medisiner for en periode frem til frikort-grensen. Men jeg klarer meg fint, det er bare veldig tungt. Men det må vel være slikt en tid fremover. Ble lovet av Gaustad og LAR at jeg ikke skulle bli "glemt" eller "falle mellom sprekkene" slik jeg har gjort hele livet, og jeg må si at jeg er livredd for at det skjer, for da får jeg plutselig ikke hjelp lenger og må begynne en ny langvarig søknadsprosess som lett kan ta 3-8 mnd. Alt jeg vil er å kunne leve livet mitt uten stress og angst, bare kunne gå ut døren og gjøre ærender uten å føle det angst-trykket i brystet og på skuldrene. Det er så lenge siden jeg hadde det så bra som jeg har det nå, men føler at jeg sakte men sikkert blir sykere og sykere igjen, og plutselig er jeg i full psykose og gjør dumme ting som ødelegger alt for meg igjen. Vil bare få være frisk!
 |
| Ligger her i sengen og tenker på hvordan fremtiden min skal bli.... Og om jeg i det hele tatt har en fin fremtid i sikte... Alt er så forvirrende og usikkert oppi hodet mitt... Jeg sliter virkelig og jeg er min egen verste fiende... |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar