Tilbake og tankefull...

Føler meg helt oppgitt, går inn i den fjerde uken min her nå og føler enda at utredningen ikke har startet, fikk tatt det opp med psykologen i dag og han sier at vi begynner på disse spørre-skjemaene i morgen, det er de skjemaene som er full i spørsmål og som jeg skal svare ved å krysse ut 1-6 eller noe lignende, vet ihvertfall at de er viktige for å utrede meg og finne ut hva som er galt med hodet mitt. Vet jo at noe er alvorlig galt! Og har følt meg veldig motløs de siste dagene, og utrolig deprimert. Føler at jeg aldri kommer til å bli frisk, og at jeg alltid kommer til å være en umoden drittunge. Syntes liver er veldig kjipt for tiden, og er veldig ensom her på Gaustad og eller, har av og til bare lyst til å avslutte alt for godt, men vet jeg ikke kan det, og kommer aldri til å gjøre det, for inners inne i meg er det en veldig liten stemme som sier at ting vil bli bedre. Så jeg kjemper videre, selv om det tapper meg for alt av krefter. Og som jeg sa til psykologen i dag at så lenge jeg har det slik så kommer det til å skje ting på trass ved gjevne mellomrom, slik som da jeg stakk av på fredag og drakk litt vin før jeg kom tilbake, og to uker før det rømte og sprakk litt. Kan likssom ikke noe for det, er som om en ond, barnslig demon bare tar over kroppen min og får meg til å gjøre slike dumme ting. Håper bare at når jeg er ferdig utredet(vist jeg holder ut tiden) her og får riktig medisin(er) og behandling, at jeg endelig kan få et normalt liv. Og for en gang skyld litt fred inni meg og ikke så mange voldsomme følelsesvinger.